Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

Kap 9: Demokratiets forutsetninger (utdrag)

Den høyeste form for jihãd er å stå opp for sannheten mot en regjering [sultãn] som avviker fra den rette vei.

-- Profeten Muhammed

Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes.

-- Håvamål

Steal a little and they throw you in jail,
Steal a lot and they make you king.

-- Bob Dylan

Innledning og motivasjon

Demokratiet er en skjør plante som bare kan trives i samfunn som oppfyller visse betingelser. Der hvor ærlig sannhetssøken blir erstattet av politisk korrekthet og en dertil hørende konsensuskultur, vil demokratiet visne og dø.

I hele den vestlige verden er det bred enighet om at demokrati, tross alt, er den beste styreformen, og folk som mener noe annet blir, ikke uten grunn, betraktet som eksentrikere eller ekstremister. Dessverre er entusiasmen for demokrati noen ganger omvendt proporsjonal med forståelsen for at et slikt system bygger på visse forutsetninger. Dersom disse forutsetningen undergraves, vil demokratiet komme i stadig større vanskeligheter (jf Harbo 2007, Halle 2009). Dette innebærer at en del mennesker som mener seg å være varme forsvarere av demokrati, i praksis er det motsatte, skjønt mange av dem er formodentlig i god tro.

En fyldestgjørende drøftelse av demokratiets forutsetninger er rimeligvis utenfor dette essayets skop, og jeg anbefaler (Zakaria 2003) som et greit sted å begynne for den som vil se nærmere på disse tingene. Men, sånn i all enkelhet, her er noen punkter som burde være nokså innlysende:

Ytringsfrihet. Alle problemstillinger som har betydning for samfunnet, må kunne diskuteres i full offentlighet. Ethvert viktig område som ikke er gjenstand for demokratisk debatt, er i praksis unndratt demokratisk kontroll, hvilket er uakseptabelt. Ingen må bli forfulgt eller diskriminert for sine meningers skyld.
Organisasjonsfrihet. Med mindre man tar sikte på å utøve vold og terror eller på andre måter ødelegge samfunnet, bør det være lov for hvem som helst å etablere foreninger eller organisasjoner hvis formål er å fremme politiske, livssynsmessige eller andre formål.
Rettssikkerhet. Politisk diskriminering eller forfølgelse, vilkårlig fengsling, eller annen form for straff uten lov og dom er i strid med enhver rimelig idé om hvordan et demokrati bør fungere, blant annet fordi det bryter med tanken om at samfunnets institusjoner ikke skal kunne utøve makt over borgerne uten at dette er underlagt demokratiske kontrollmekanismer. Dette er ett av flere forhold som skal sikres gjennom maktfordelingsprinsippet, der det skilles klart mellom utøvende, lovgivende og dømmende myndighet.

Sammen med enkelte andre demokratiske kjerneverdier, slik som for eksempel avholdelse av frie og rettferdige valg, er dette ting som nærmest sitter i ryggraden på de fleste mennesker her i landet. Det ble hamret inn i oss da vi gikk på skolen, og det politiske liv er gjennomsyret av denne tenkemåten. Det er ikke uten grunn at man noen ganger kan høre eller lese betraktninger om at det ene eller andre landet ennå ikke har rukket å utviklet en tilstrekkelig sterk demokratisk kultur. Det finnes en rekke betegnelser som brukes om samfunn som i for liten grad fremviser disse kvalitetene, som for eksempel mislykkede demokratier, korrupte regimer, bananrepublikker, diktaturer eller totalitære stater.

Det finnes imidlertid visse andre momenter som også bør være til stede om et demokrati skal være velfungerende, men som ikke like mange har klart for seg:

Enhet og samhold. Demokratiet svekkes, og vil i ytterste konsekvens bli dysfunksjonelt, dersom borgerne ikke har en tilstrekkelig sterk opplevelse av å være i samme båt. Det må finnes et visst nivå av gjensidig tillit mellom innbyggerne i et demokrati, og den type faktorer som svekker denne gjensidige tilliten må holdes i sjakk dersom demokratiet skal overleve i det lange løp (jf R.D. Putnam 2007; se omtale av Putnams forskning hos f.eks. Leo 2007, Mercer 2007, Hauge Nærland 2007, Jonas 2007, Muller 2008a, Toje 2009a).
Økonomi. Erfaring tyder på at det er vanskelig for et demokrati å være velfungerende med mindre landets brutto nasjonalprodukt er over et visst nivå. For eksempel argumenterer Fareed Zakaria (2003) for at Vesten gjør fattige og underutviklede land en bjørnetjeneste når man påtvinger disse demokrati før man har fått orden på økonomien (se også G. Clark 2007a-b).
Gode skoler. I gode, gamle dager kunne formodentlig frie menn, til tross for eventuell manglende lesekyndighet, sale på sin hest og ri til tinget for å delta i beslutningsprosessene der. Men et moderne demokrati kan ikke fungere dersom betydelige deler av befolkningen er analfabeter. Jo større andel av velgerne som er (funksjonelle) analfabeter, jo flere av dem som mangler evnen til kritisk og selvstendig tenkning, jo mer degenerer politikken til overforenklinger, tomme slagord, trynefaktorer og manipulasjon. Når sammensetningen av et lands parlament bestemmes av borgere som ikke er i stand til å forstå konsekvensene av ulike typer politikk, og/eller når man har tilstrekkelig mange parlamentsmedlemmer som mangler evnen til kritisk og selvstendig tenkning, da har det aktuelle landet et alvorlig problem. Et slikt demokrati kan i det lange løp ikke overleve.
Gjennomsnittlig IQ over et visst nivå. Dersom befolkningen i et land har lav gjennomsnittlig IQ, vil for det første en betydelig andel av velgerne mangle forutsetninger for å gjøre seg opp en velfundert mening om hvilke politikere og partier de bør stemme på. For det andre vil en forholdsvis liten andel av befolkningen være i stand til å få skikkelig utbytte av høyere utdannelse, og tilsvarende få vil være i stand til å bemanne viktige stillinger som er nødvendige i et demokrati, innen for eksempel domstoler, byråkrati, lovgivende og utøvende statsmakt, helsevesen, militærvesen, politi og næringsliv. Og motsatt, en ekstra stor andel av befolkningen vil, om de får muligheten, raskt tendere mot kriminalitet, korrupsjon eller andre former for antisosial eller usolidarisk oppførsel (jf Gottfredson 2006a), noe som i seg selv underminerer demokratiet.
Lov og orden. Der hvor korrupsjon, vold, trusler om vold, plyndring, ran, organisert kriminalitet, politiske mord, kidnappinger, utpressing og ymist anna hører med til dagens orden, har demokratiet trange kår.
Makt og autoritet. Demokratiske samfunn kjennetegnes ved at makt og autoritet utgår fra folket, og derfor må være hjemlet i demokratisk vedtatte lover og regler.
Frie og ærlige medier. Dersom borgerne skal kunne gjøre seg opp en velbegrunnet mening om hvem som fortjener deres stemme, må de ha tilgang til informasjon om hva partiene og politikerne står for, om vedtakene som fattes, og om hva politikkens praktiske konsekvenser blir. Mediene skal fungere som vaktbikkje overfor alt og alle som har makt i samfunnet, og omtales derfor gjerne som den fjerde statsmakt (jf maktfordelingsprinsippet nevnt ovenfor). Når journalister gir seg til å logre for politikerne, eller for internasjonale maktmennesker som knapt er underlagt demokratisk kontroll, eller dersom mediene skjønnmaler eller fortier sider av samfunnsutviklingen som ikke tåler dagens lys, da forvitrer demokratiet.
Ærlige og ansvarlige samfunnsaktører. Demokrati forutsetter at folk kan stole på hverandre. Særlig må man kunne stole på at de som har makt, innflytelse og påvirkningskraft, opptrer på en ærlig og redelig måte. Dette handler om mer enn bare fravær av bestikkelser og korrupsjon der beslutninger tas.

Nedenfor følger en drøftelse av hver av av disse momentene.

[...]

[...]

Det åpne samfunns fiender

Det multikulturelle prosjektet er som nevnt et av de mest grandiose, sosiale eksperimenter i verdenshistorien, og derfor et eksempel på den typen politikk filosofen Karl Popper (1945) advarte så sterkt mot.[1] Som Arne Jon Isachsen skriver i sin kronikk om det åpne samfunn (2008):

I boka «The open society and its enemies», som kom ut i 1944 [sic], viser professor Karl R. Popper ved London School of Economics and Political Science hvordan målet om å realisere idealsamfunnet fører til ufrihet, diktatur og bruk av rå makt. Deng Xiaoping (1904-97) tok et solid oppgjør med Mao og hans visjon om det kommunistiske idealsamfunn. Mange av Dengs fyndord er som hentet ut fra tankegodset til Popper. «Finn fram til sannheten ved å studere fakta,» sa Deng. [...]

Popper sammenholder det han kaller «utopian engineering» som modell for utviklingen av samfunnet med det han benevner «piecemeal engineering». Ved første øyekast kan «utopisk ingeniørkunst» virke både overbevisende og tiltrekkende. Utgangspunktet er eksistensen av et idealsamfunn. De som leder an i utviklingen, må ha en klar formening både om hvordan dette idealsamfunnet ser ut, og om hvordan det kan bli til virkelighet. Imidlertid er metoden med først å etablere det ultimate politiske mål for deretter å starte bevegelsen mot det nytteløst dersom vi må innrømme at «siktemålet for utviklingen av samfunnet kan endres vesentlig underveis,» skriver Popper. Og viser deretter hvordan den utopiske tilnærmingen fører til ufrihet, diktatur og bruk av rå makt.

Politikere som vil gå for alternativet, «gradvis ingeniørkunst», kan også ha en forestilling om det perfekte samfunn. Men trenger ikke ha det. Det viktigste er at samfunnet skritt for skritt beveger seg i riktig retning, vel vitende om at man neppe noen gang når helt fram.

Når idealsamfunnet, når det kommer til stykket, vanskelig er noe man kan bli enig om hvordan ser ut, blir «sosial ingeniørkunst i stor skala» en umulighet. På klart avgrensede områder, som etablering av et egnet helsevesen og et godt utdanningssystem, går det an å arbeide seg fram til modeller som trolig vil virke godt. Om slike modeller likevel skulle vise seg å fungere dårlig, får man gjøre om på dem. Dele ut blanke ark med fargestifter til. Risikoen blir håndterbar og derfor akseptabel.

Ved denne gradvise eller stykkevise metoden for å bedre forholdene i samfunnet, løser man den største praktiske utfordringen ved fornuftige politiske reformer, «nemlig bruk av fornuft i stedet for lidenskap og vold ved gjennomføring av programmet», sier Popper.

Min påstand er altså at våre politikere har hengitt seg til det Popper kalte utopisk ingeniørkunst. Dette er selvsagt ikke noen spesielt original påstand fra min side, og jeg noterer at for eksempel den tyske kulturkritikeren Karl Heinz Bohrer er kommet til samme konklusjon (Støvring 2009d). Og i stedet for å gjennomføre gradvise endringer som kan omgjøres dersom ting ikke fungerer etter hensikten, har man stupt ut i et eksperiment hvis skadevirkninger vil bli ekstremt vanskelige å rette opp igjen.

Tidligere president i Den tsjekkiske republikk, Václav Havel, holdt i 1995 et foredrag ved Victoria University of Wellington, New Zealand, der han sammenholdt Poppers innsikt med sine egne erfaringer fra kommunisttiden i det gamle Tsjekkoslovakia [2]. Foredraget er gjengitt som forord til 2002-utgaven av Poppers bok, og der sier han blant annet følgende (Havel 1995, side xvi):

Min oppfatning er enkelt og greit følgende: når vi støter på utopiske intellektuelle må vi gjøre vårt beste for ikke å bli påvirket av deres forførende ytringer. Dersom disse folkene blir med i politikken, bør vi tro enda mindre på dem.

En av Poppers studenter, finansmannen og filantropen George Soros, er tydeligvis av den oppfatning at Popper i sin tid overvurderte det åpne samfunns selvkorrigerende egenskaper og dermed dets evne til å motstå de kreftene som trekker i totalitær retning ved å sabotere kontinuerlig søken etter sannhet (Soros 2007):

Popper innså ikke at innenfor demokratisk politikk blir det å skaffe seg oppslutning viktigere enn søken etter sannhet. Innenfor andre områder, som for eksempel vitenskap og næringsliv, vil tilskyndelsen til å pådytte verden ens egne oppfatninger møte motstand fra virkeligheten. Men i politikk er det forholdsvis enkelt å manipulere velgernes virkelighetsoppfatning. Resultatet er at politisk debatt, selv i demokratiske samfunn, ikke nødvendigvis fører til en bedre forståelse av virkeligheten.

Grunnen til at demokratisk politikk fører til manipulasjon, er at politikerne ikke en gang forsøker å fortelle sannheten. De ønsker å vinne valg, og den beste måten å gjøre det på er ved å forvrenge virkeligheten på en slik måte at det tjener deres egen sak.

Denne innsikten må ikke gjøre at vi forlater tanken om det åpne samfunn, men få oss til å fornye dets begrunnelse. Vi må oppgi Poppers uuttalte antagelse om at politisk debatt handler om å få en bedre forståelse av virkeligheten, og [i stedet] innføre dette som et eksplisitt krav. Maktfordelingsprinsippet, ytringsfrihet og frie valg er ikke i seg selv nok til å garantere åpne samfunn; en sterk forpliktelse på sannhetssøken er også nødvendig.

Vi trenger å innføre nye grunnregler for politisk debatt. Disse kan ikke være identiske med vitenskapelige metode, men de bør bygge på tilsvarende holdninger, og inneholde sannhetssøken som det kriterium politiske syn blir bedømt på grunnlag av. Politikere vil respektere virkeligheten, i stedet for [å forsøke] å manipulere den, bare dersom folket bryr seg om sannhet og straffer politikere som blir tatt i å forlede folk med overlegg. Og folket bør være opptatt av sannhet fordi forvrengning [av virkeligheten] forleder velgerne når de skal velge sine representanter, fortegner politiske alternativer, underminerer [prinsippet om at politikerne må stå til] ansvar, og ødelegger tilliten til demokratiet.

Den senere tids historie gir overbevisende dokumentasjon på at politikk som bygger på forvrengning av virkeligheten, straffer seg.

Vi må altså kjempe for å bevare demokratiet og det åpne samfunn, noe som helt spesielt krever en forpliktelse til alltid å søke sannheten. Her har den vestlige eliten sviktet, noe som kommer til å treffe oss med en voldsom rekyl i en ikke altfor fjern fremtid (Seiyo 2009b):

Som science fiction-forfatteren Philip Dick sa det: Virkeligheten er det som, selv om du slutter å tro på den, ikke blir borte. Enten finner vi ut hvordan vi skal forholde oss til Virkeligheten, eller så er det ute med oss. Virkeligheten vil uansett bli stående.

Oppsummering og konklusjon

Demokrati forutsetter ikke minst ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet, enhet og samhold i befolkningen, en fungerende samfunnsøkonomi, gode skoler, frie og ærlige medier, gjennomsnittlig IQ over et visst nivå, og håndhevelse av lov og orden. Den multikulturelle ideologien er i konflikt med, eller har et anstrengt forhold til, samtlige av disse punktene. Alt i alt er det vanskelig å se hvordan demokratiet kan overleve dersom multikulturalistene skal få fortsette å omskape samfunnet i sitt eget bilde. Helt spesielt har de ikke noe annet valg enn å undertrykke de sannhetene som ikke passer inn i det antirasistiske verdensbildet, hvilket altså tvinger dem til å gå i totalitær retning.

Tilbake til Selvmordsparadigmets innholdsfortegnelse.

[1] For ordens skyld bør det nevnes at Popper også advarte mot rase- og gruppetenkning, hvilket selvsagt kan brukes som et argument mot mitt eget budskap.

[2] Hans etterfølger som president i Tsjekkia, Václav Klaus, er også ganske frittalende på dette området (se f.eks. Klaus 2002, 2006, 2009; jf Belien 2005a).